Yasmine San Miguel
Med mot og mening
Det er en kald februardag i Oslo. En tynn stripe av blekt vinterlys slipper inn gjennom kontorvinduet og treffer den lysegrønne strikkegenseren til Yasmine San Miguel. 27 år gammel og allerede en skikkelse i norsk offentlighet: kjent fra reality-TV, en stemme i motebransjen, en forkjemper for fosterbarns rettigheter. Men i blikket hennes ligger noe mer. Noe erfarent. Noe uredd.
"Folk blir overrasket når de hører at jeg vant Paradise Hotel," sier hun med et skjevt smil, som om hun selv fortsatt synes det er litt absurd. "Men den største overraskelsen i mitt liv var ikke det. Det var å overleve."
Det er lett å tro at hun snakker om barndommen – om kaoset, ustabiliteten, om å bli voksen for tidlig, om valget hun tok som 14-åring da hun gikk til barnevernet og ba om hjelp. Men hun snakker om en annen kamp. En kamp mot egen kropp.
Hun var 18 år, russetiden var rett rundt hjørnet, da beina hennes plutselig begynte å svikte. Først en prikking, som om de bare hadde sovnet. Så lammelser som snek seg oppover kroppen. Da hun mistet følelsen i halve ansiktet, ble hun hentet i ambulanse med mistanke om slag. "Men så skjedde ingenting. Jeg ble bare verre, og ingen visste hvorfor."
Det viste seg til slutt å være Guillain-Barré-syndrom. En sjelden betennelse i nervesystemet som lammer kroppen gradvis. Hun tilbrakte nesten tre måneder på sykehus, der hun så sin egen kropp svinne hen. Hun måtte lære å gå på nytt. "Jeg husker første gang jeg prøvde å stå. Jeg lente meg på prekestolen, og beina mine skalv som en nyfødt kalv. Det var helt absurd."
Men hun nektet å la kroppen diktere hvem hun var. "Jeg gikk inn i beast-mode. Jeg skulle bli frisk." Og det ble hun. Langsomt. Steg for steg. "Kroppen er så vidunderlig – spesielt kvinnekroppen. Alt den går gjennom i løpet av et liv, alle påkjenningene den tåler, og likevel fortsetter den å bære oss fremover."
En stemme for systemets barn
Livet kunne ha tatt en annen retning mange ganger. Da hun som tenåring satt i bilen på vei til beredskapshjemmet, gråt hun. Hun trodde hun forlot alt – familien, vennene, seg selv. I stedet fant hun noe hun aldri hadde hatt før: stabilitet. "Jeg visste aldri hva jeg kom hjem til før jeg flyttet til Jostein og Torill. Hos dem fikk jeg lov til å være barnet. De ga meg en trygghet jeg ikke visste jeg trengte."
Sandsnes gård, beredskapshjemmet, som senere ble fosterhjemmet hennes, ble mer enn en adresse. Det ble fundamentet for et livsengasjement. I dag bruker hun plattformen sin til å snakke om de barna som fortsatt lever i usikkerhet. "Jeg var heldig. Jeg fikk en fantastisk fosterfamilie som ga meg stabilitet og kjærlighet. Og jeg vet at det finnes mange andre barn der ute som har fått samme mulighet som meg," sier Yasmine med en blanding av takknemlighet og besluttsomhet i stemmen.
Hun mener at det er viktig å belyse de positive sidene av systemet, slik at flere kan få et mer nyansert bilde. "Vi hører ofte om de vonde historiene, og de er viktige å snakke om. Men vi må også snakke om de gode. Det finnes mange som jobber i barnevernet med hjertet på rett sted, og det finnes fosterhjem som virkelig endrer barns liv til det bedre."
"Mange tenker at det er barna det er noe galt med. At de er problemet. Men det er miljøet rundt som er det. Barn trenger trygge rammer for å utvikle seg. Vi må tørre å snakke om hvordan vi kan gjøre systemet bedre."
Yasmine ønsker å bruke stemmen sin til å oppmuntre flere til å åpne hjemmene sine for barn som trenger det. "Jeg vet at mange vurderer å bli fosterforeldre, men de blir skremt av skrekkhistoriene. Det finnes også solskinnshistorier. Og jeg er en av dem."
Fra fjøs til fashion week
Men å finne sin plass i verden har alltid vært en del av Yasmines reise. "Folk ser meg kanskje på Fashion Week, men det mange ikke vet er at jeg også er en gårdsjente," ler hun. "Jeg har vokst opp med dyr, støvler, og lukten av gress. Jeg kan like gjerne være i fjøset som på en rød løper."
Denne balansen mellom det jordnære og det glamorøse er noe hun har tatt med seg inn i livet sitt. "Jeg kan gå fra en motevisning i Paris til å trives med jord under neglene. For meg handler det om å ikke la seg definere av én ting."
Mote har alltid vært en viktig del av Yasmines liv, en arv hun fikk fra moren sin. "Mamma hadde et gigantisk klesskap, og jeg drømte om å ha noe lignende en dag."
Som barn vokste hun opp omgitt av tekstiler, farger og en mor som hadde et øye for detaljer. "Mamma er utrolig stilig og vakker. Hun elsket å skjemme oss bort med klær, det var hennes kjærlighetsspråk. Selv om vi ikke hadde mye, sørget hun alltid for at vi følte oss fine."
Hun husker hvordan moren jobbet i systuer i Paris for å kunne gi henne og søsknene pene antrekk. "Jeg satt i barnevognen ved siden av henne mens hun sydde. Jeg tror det var da jeg ubevisst forelsket meg i mote."
For Yasmine har klær alltid vært en måte å uttrykke seg på. "Jeg elsker å blande forskjellige teksturer og stilarter. Det er som å male et bilde, bare med stoff."
På Costume Awards i 2024 stilte hun i en marokkansk kaftan, en hyllest til røttene sine. "Jeg har lenge vært usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til den delen av meg. Men jeg skjønner mer og mer at den er en viktig del av meg, og jeg skal eie den."
Fashion Weeks har gitt henne uforglemmelige øyeblikk. "Jeg har sneket meg inn på Diors visning i Paris. Sittet bare to seter unna Kylie Jenner. Endt opp på fester med Leonardo DiCaprio."
Men hun var aldri en del av eliten, sier hun med et smil. "Jeg hadde kanskje hundre kroner på konto og hadde sneket meg inn på en etterfest. Men du lager deg din egen realitet. For en kveld det var!"
Å bruke stemmen til noe større
I dag lever Yasmine et liv mange kanskje drømmer om. Hun beveger seg elegant mellom motebransjens innerste kretser, DJ-er for utvalgte fester, og jobber med PR. Men under glitteret finnes det et brennende engasjement. "Jeg vil skape noe som gir merverdi for andre. Noe som ikke skaper usikkerhet, men som inspirerer."
Så hva er drømmen videre? "Jeg vil bruke stemmen min på en måte som betyr noe. Kanskje lage en dokumentar, kanskje skape et konsept som kombinerer mote og identitet. Jeg vil at det jeg gjør, skal ha en større verdi enn bare meg selv."
Fra fosterbarn til fashionista, fra sykeseng til catwalk – hver erfaring har formet den hun er i dag. Hun tar en pause, lar blikket vandre mot vinduet. "Hvis jeg kunne sagt noe til meg selv som 14-åring? Det går bra. Alt går bra til slutt. Og hvis det ikke går bra, så går det over."
Uansett hva hun gjør, er det en ting som er sikkert: Yasmine San Miguel er ikke en del av saueflokken. Hun skaper sitt eget liv, sin egen scene og sin egen sannhet. "Hodet opp, hjertet frem."
